Som nevnt tidligere så ble det en stor debatt om hvordan skriftspråket i Norge skulle være. Spesielt sterk var denne debatten på 1830-tallet. Da ble skillet mellom de som ville beholde det danske, de som ville gå gradvis over til et fornorsket skriftspråk, og de som ville ha reform og et helt nytt skriftspråk, på sitt mest tydelige.
Det kanskje tydeligste eksemplet på debatten mellom de som ville beholde dansk og de som ville ha norsk er nok striden mellom Welhaven og Wergeland. Welhaven representerte de som ville beholdedansk, de såkalte ”danomanerne”. Wergeland ville ha norsk og skrev omtrent alt etter norsk talemål. Disse to typene var så uenige i språkdebatten at de begynt å ”angripe” hverandre som personer når de skrev innlegg i avisene.
De to gruppene som ville ha et nytt norsk skriftspråk kom fram til hvert sitt resultat. Ivar Aasen, som var av de som ville ha et helt nytt s.språk, gikk inn for å samle norske dialekter og utifra det bygge opp det nye språket. Hans suksess er et faktum og det nye språket heter i dag Nynorsk. Den andre retninga, de som ville gradvis få et norsk s.språk, ende også opp med et resultat. Knud Knudsen var en av disse. Han ville gradvis bytte ut danske ord med ord fra det norske talemålet. Han ville også bytte ut de myke konsonantene (b,d,g) fra dansk, til de harde (p,t,k) som var (og er) mer vanlig i norsk talemål. Det endelige resultatet som kom, med hjelp av arbeidet til Knud Knudsen, er det fornorskede danske språket vi i dag kaller bokmål.
Kilder: http://www.sprakrad.no/Politikk-Fakta/Fakta/ og Samlagets "Tema VG3"
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar