Splittelsen

Utover 1800-tallet ble språkdebatten i landet ganske heftig, og folk gjorde seg fort ei mening om hva de syns var best for landet. Grovt sett ble folk delt inn i 3 grupper:

Den ene gruppa bestod av de som ville holde på det danske skriftspråket. Dette var blant annet de som allerede hadde kunnskaper innen å lese og skrive. Danske hadde vært brukt som skriftspråk i flere hundre år og enkelt folk så ikke noe problem i å beholde det. Dansk var brukt de aller fleste steder i Norge. Det var også dem som var redd for at Sverige skulle påtvinge Norge det svenske språket om Norge ikke hadde et ordentlig offisielt skriftspråk, da Norge kom i union med Sverige. ”Intelligentspartiet”, med J.S. Welhaven i spissen, mente at det danske språket holdt Norge bundet til resten av Europa.

Den andre gruppa var de som mente at et norsk skriftspråk skulle få utvikle seg gradvis fra det danske. De mente at det ikke var noen vits å jobbe etter et nytt språk, men at det ville komme etter hvert med en slags ”morfing” over til mer noe som var mer likt norsk talemål. En representant for dette synspunktet var forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson. Knudsen kom med forslagene om å bytte ut de mye brukte bokstavene b,d,g i det danske til p,t,k som var mer norsk.

Den siste gruppen var de som ville gå aktivt inn for å gi Norge et eget skriftspråk, som var mer lik de norske dialektene. Erkerivalen til Welhaven, nemlig Henrik Wergeand var en av disse. Han mente at Norge skulle bli en sterk selvstendig demokratistad, med egn kultur, malerkunst, litteratur og ikke minst et eget språk. Asbjørnsen og Moe var også av de som ville fremme et eget norsk språk. De ville fortelle de norske eventyrene på best mulig måte, og derfor skrev de eventyrene med en norsk språkform. Knud Knudsen var en av de som tok saken i egne hender, og han gikk inn for å endre grammatikken i språket.